Tidligere denne uken spurte jeg og min medstudent Julie Herlofsen noen av våre klassekamerater om deres skjermtid. Alle med en iPhone får en ukentlig oppdatering som viser hvor mange timer sammenlagt vedkommende har vært på mobilen. For spesielt interesserte kan man også se hvilke apper man bruker mest.
For å sette i gang klassen delte jeg mitt svar selv. Jeg ble brått lammet av en slags skam. Jeg følte at jeg delte noe ekstremt personlig, at jeg åpnet opp, kledde av meg og utleverte meg selv. En slags digital "walk of shame", hvor det å falle for det digitale horeriet gjør deg til et dårligere menneske enn de som har under 1 time i snitt hver dag.
Som 8åring hadde jeg fastmontert lys over sengen min slik at jeg kunne lese før jeg sovnet. Jeg leste en selvbiografi om en mor som mistet sønnen sin til heroin. Boken "I heroinens klør" fullførte jeg på tre dager, den ga mersmak og jeg raidet mamma og pappas bokhyller før jeg måtte ekspandere søket og begynne å bruke biblioteket flittig.
Jeg følte meg overlegen de andre i klassen som fortsatt leste om Karsten og Petra med skriftstørrelse 30. Jeg begynte å skrive historier, jeg skulle bli forfatter.
BYE BYE BOOKS, HELLO NETTBY
Helt til mamma kjøpte seg en bærbar pc av merket DELL. Det var sommeren 2007, jeg hadde akkurat fullført 7.klasse og to måneder med skolefri føltes som en evighet. Jeg opprettet min første Nettbyprofil (et norsk nettsamfunn, mange av datidens ungdoms springbrett til Facebook) og jeg var hektet. Jeg brukte flere timer på Nettby om dagen, jeg var oppe hele natten for å "stalke", jeg snek meg ned for å hente pcen mens resten av huset sov, jeg var nærmest besatt. Innen skoleåret startet og jeg skulle begynne i helt ny klasse, visste jeg hvem alle var, hvem som var deres venner, hvilket fotballlag de heiet på og hva slags musikk de likte. Alt dette visste jeg fordi Nettby fortalte meg det.
Før Nettby hadde jeg en profil på Biip, men det var kun for å sende gratis SMS når jeg hadde brukt opp kontantkortet mitt. Og ja, vi brukte jo MSN også, men der snakket jeg kun med de jeg allerede kjente. Nettby kickstartet en form for voyeurisme i meg jeg ikke visste jeg hadde. Jeg elsket å følge med på dramaet som utfoldet seg hvis en jentes kjæreste kommenterte på bildet til ei annen, før man forstod konseptet "det offentlige rom" på internett.
På dette tidspunktet leste jeg mindre. Bok-tiden min ble byttet ut med Nettby, før det gikk over til Facebook, så Instagram, så Netflix og nå TikTok. Jeg vil lese. Og jeg kjøper bøker. Jeg bare fullfører de ikke. Jeg skal ikke nok en gang utlevere skjermtiden min (det tør jeg rett og slett ikke), men jeg kan si det sånn at den er pinlig høy. Og jeg vil gjøre noe med det. Det passer bare litt dårlig i yrket som en digital markedsfører.
LESS TALK, MORE ACTION
I dag er jeg 26 år og har ingen fastmontert lys over sengen min. Jeg har ikke fullført en bok siden Thailand ferien min i 2018. En svart skjerm på 174 gram veier på mange måter tyngre enn viljen til lese en hvilken som helst bok. Istedenfor å lese før jeg sovner nå, har jeg i all underbevissthet gitt rom i døgnrytmen min til en hel time med scrolling på TikTok.
I morgen skal jeg fastmontere et lys over sengen og børste støv av bøkene mine. Målet er å redusere min skjermtid med hvertfall 10%.
Commentaires